De ærverdige lokalene til Prosjektskolen har en lang og spennede historie bak seg. I disse disse gamle teaterlokalene debuterte Wenche Foss i sin tid som skuespiller, og selve teateret ble grunnlagt av den store motstandshelten Henry Gleditsch som ble henrettet av nazistene under andre verdenskrig for sin evinnelige krigsmotstand i 1942.
Historien om Søilen teater og Prosjektskolens lokaler i Keysersgate 1
Høsten 1934 åpnet Henry Gleditsch Søilen teater i Keysersgate 1, der hvor Prosjektskolen nå ligger. Åpningsnummeret var det østerrikske stykket «Aksjebarnet». Det var i dette stykket operasangere n Carl Struve fikk sitt gjennom brudd som komiker. (Ifølge teatermuseet ble Søilen teater startet av Sophus Dahl allerede i 1930.)
Søilen teater ble forbundet med muntre og lette stykker. Henry var ikke interessert i å følge denne tradisjonen og begynte å sette opp forestillinger med større kunstnerisk tyngde. Han satte blant annet opp «Mrs. Warrens forretning» av Bernard Shaw, som ble en umiddelbar suksess. Henry satte også opp operetten «Taterblod», hvor Wenche Foss debuterte som skuespiller.
Grunnet teaterets beliggenhet var besøkstallene tidvis lave, og høsten 1935 forlot Gleditsch Søilen teater til fordel for private turneer.
Under krigen arbeidet Henry uavlatelig for Norges sak. På dagtid iscenesatte han stykker for Trøndelag teater, og på kveldstid jobbet han for hjemmefronten. Hans motstand mot okkupasjons makten var en dårlig skjult hemmelighet, ettersom han nektet å følge myndighetenes ordre om offentlige flaggdager, samt at han unnlot å stille med skuespillere til nazistenes disposisjon.
Den 7. oktober 1942 ble Henry Gleditsch skutt av Gestapo i dødsskogen på Falstad.
Wenche Foss’ debut i 1934!
Bjørn Bjørnson, Wenches onkel, var en respektert mann. Han hadde tidligere instruert sine skue spillere på Christiania teater og hadde i løpet av noen år på Nationaltheatret samlet sammen et knippe av Norges fremste skuespillere i stallen sin.
Da Wenche Foss kom hjem etter å ha reist rundt i Europa med familien sin, gikk det ikke lenge før onkel Bjørn ville ha henne til å prøvespille for seg inne på hotellrommet han bodde på.
Hun fikk i oppgave å improvisere verdens lykkeligste menneske, og verdens mest ulykkelige per son. Bjørn trodde nesten Wenche virkelig var lei seg, ti sekunder etter at solen hadde stått opp i ansiktet hennes. Ikke lenge etter dette ringte Henry Gleditsch fra Søilen teater. Han var i beite for en hushjelprolle, og Wenche ble spurt om å steppe inn. Hva det var som fikk Gleditsch til å rette blikket mot Wenche; om det var Bjørnson som hadde lagt inn et godt ord for henne, eller om det var de gode kritikkene hun hadde fått etter Hemingrevyen -34, er historien uenig med seg selv om, «De bare lærer replikkene her. De blir skjelt ut og begynner å gråte. Ikke sant?» Wenche var klar for scenen. Selv om denne rollen var liten, brukte pressen mye spalteplass på den ukjente jentas prestasjoner.
Hennes virkelige debut fant sted i 1935 på samme teater i operettestykket «taterblod». Hun var da 17 år og etter denne sceneopptredenen var all tvil feid til side. Pressen hadde funnet sin nye yndling.
Wenche spilte i flere oppsetninger på Søilen, mens Gleditsch var sjef. Hun har i ettertid fortalt hvordan hun savner det skrånende scenegulvet som startet oppe ved kulissene og endte nærmest i fanget på de nærmeste skuelystne.
Aktivitetene i Keysersgate 1 har alltid vært drevet av unge kunstnere, skuespillere og musikere. Det er blant annet denne tradisjonen vi ønsker å videreføre og bevare med vårt arbeid i lokalene i dag.
Leif Juster: Edderkoppen teater. 1942-1945.
Søilen teater hadde mange teatersjefer som med mer eller mindre (ofte mindre) hell klarte å drive teateret. Beliggenheten fikk oftest skylden for de røde tallene.
Da krigen kom, ble både Nationaltheatret og Det norske teater tatt over av tyskerne, og det førte raskt til publikumsboikott. Behovet ble derfor stort for alternative teatre i byen. På tross av advarende fingre fra personer rundt ham, tok Juster sjansen på å starte teater midt i de mørke krigsårene. Edderkoppen teater hadde sin premiere 3. September 1942. Juster har senere fortalt at spenningen før forestillingen, og kontakten og gleden på scenen aldri ble større f or han enn denne kvelden. Morgenavisen skildret premierefesten: «Folk strømmet til fra alle kanter, iført både smoking og slepkjole, og det sto tilskuere på den andre siden av fortauet. Så finere kunne det ikke være. Og for et publikum! Det var applaus bare Juster viste seg så man rent kunne bli redd for at murene skulle falle.»
Suksessen i Keysersgate 1 lot ikke vente på seg. Folk måtte ofte stå i kø over natten for å sikre seg billetter til kveldens forestilling. En av billettørene måtte til slutt gå hjem p.ga. nerver etter den store trengselen. 527 seter ble okkupert hver kveld. I tillegg fikk 15 personer lov til å stå. Revyen «Sett i gang» ble sett av 52.700 mennesker i løpet av 100 forestillinger i 1943.
Edderkoppen teater drev også med mer lysskye aktiviteter enn lett underholdning. Motstandsfolk hadde begynt å komme med våpen, ammunisjon og hermetikk, som de ba Juster ta vare på. Dette hentet de igjen senere, når en gruppe skulle loses over svenskegrensa. Tyskerne ante ugler i mosen, men turte ikke gå til arrestasjon av Juster, mye p.g.a. hans popularitet.
Henki Kolstad opptrådte flere ganger i det lille teateret under krigen. På den store fredsfesten 17. Mai sto Kolstad på scenen i Keysersgate 1 og leste prologen «Kong Haakon kommer», skrevet av Per Kvist, som hadde jobbet for Juster i årene på Edderkoppen.
Høsten 1945 flyttet Juster Edderkoppen noen steinkast bort, til St. Olavs plass. Høsten 2002 åpner Nye Edderkoppen Teater i de samme lokalene, med Tom Sterri som sjef.
Studioteateret: 1945-1946.
Under krigen var det mange unge ambisiøse skuespillere som ikke fikk sjansen til å vise fram sine talent, siden det var så få propagandafrie teatre å slippe til i. Da freden kom, tok det ikke lang tid før man kunne lese flygeblader som proklamerte at et nytt og ungt teater skulle realiseres. Flygebladet var undertegnet av mange som i ettertid skulle gå inn i teaterhistoriens bøker. Studioteateret ble et utklekkingsrede for framtidens teatersjefer (Claes Gill, Arne Thomas Olsen, Jens Bolling og Merete Skavlan), organisatorer (Knut M. Hanson i skuespiller- og instruktørforbundet og Karl Eilert Wiik ved riksteateret) og skuespillere som Liv Strømsted, Per Sunderland og Mona Hofland, som regnes blant de fremste i norsk teater. Kjente personligheter som Anne Cath. Schulerud (Vestly) og Jan Pande Rolfsen var også sentrale i Studioteateret.
Studioteateret besto av unge skuespillere og dette teateret skulle være deres. Skuespillerne skulle selv styre teateret, og plenum var høyeste myndighet. Selv om det ikke var meningen at teateret skulle ha noen teatersjef, endte det med at Claes Gill tok rollen, etter å ha definert teatersjefen om ambassadøren utad, og at han ikke skulle overprøve demokratiets makt.
De startet opp i Casino, hvor de hadde to oppsetninger før de flyttet inn i lokalene i Keysersgate 1. Deres største kunstneriske bragd, var oppsetningen av «Byen vår» av Thornton Wilders. Stykket ble oversatt av Claes Gill og han hadde også sin debut som skuespiller i dette stykket.
Teateret flyttet til Carl Johan Teateret høsten 1946 og i oktober 1950 ble teateret oppløst etter en total fiasko av nok en Thornton Wilder-oppsetning (den tredje i rekken).
Teaterets historie i perioden 1946-2000.
Teaterets historie i årene 1946-2000 er noe uoversiktlig, og det finnes lite skrevet om disse årene. Team-film hadde lokalet som filmstudio rundt 70-tallet, muligens så tidlig som fra 60-tallet og helt opp til 80-tallet. Blant annet ble scener fra «Olsenbanden» og «Fredriksons fabrikk» spilt inn i lokalene.
Kjøkkenet på den nåværende skolen, Prosjektskolen Kunstskole (siden 2005), er faktisk en gammel filmkulisse fra Team films periode her, og har vært bakteppe for flere reklamefilmer og Scener fra flere
Olsenbanden filmer. Det er innredet som en utvendig fasade i en bakgate til en bygård i Oslo.
Se bilder fra nåværende lokaler under fanen «Lokaler og Fasiliteter»
