Utstilling i sammarbeid med OFKS på Billedhoggerforeningen!

I utstillingen Sobjekt stiller et utvalg studenter fra Prosjektskolen og Oslo Fotokunstskole ut side om side. Vi har snakket med Kristian Skylstad som er kurator for utstillingen om den vanskelige utvelgelsen av verk, tendenser i søknadsbunken og hvorfor den etablerte kunstverden mer enn noen gang behøver intuitive og nysgjerrige prosjekter:

Hva får publikum se i utstillingen på Billedhoggerforeningens Hus?
De får se en utforskning av rommet mellom subjektet og objektet, og objektet som forandres til noe subjektivt, samt subjektet som blir objektivisert. Utstillingen heter Sobjekt. Mye av tankene jeg har gjort meg etter utvelgelsen har gravitert mot forholdet mellom Duchamp og Man Ray, der Duchamp påstod at originalen til Fountain var Man Rays fotografi av pissoaret, og ikke objektet i seg selv. Vi opplever en dematerialisering av fotografiet som billdekunsten i sin helhet opplevde på 1900-tallet. Der oppstår det et møte og en friksjon, og ideelt sett en konflikt.

Du har gjort et utvalg blant en rekke innsendte prosjekter fra studenter ved Prosjektskolen og Oslo Fotokunstskole. Hva har du sett etter når du har gjort det vanskelige utvalget?
Vanskelig er ordet. I utvalget har jeg forsøkt å unngå klisjeer, og ikke dermed sagt at mange av søknadene var klisjefulle, men det var åtte søknader fra hver bunke som inneholdt arbeider som jeg ikke forstod referansenivåene i. Dermed måtte det være noe originalt der, noe jeg ikke ble kvitt i hodet etter første vurdering. Nivået var høyt og kvaliteten jevn. Men det var en nyfikenhet blandet med en form for naiv sikkerhet i noen av prosjektene som jeg ønsket å belønne – noe umiddelbart intuitivt som jeg tror den etablerte kunstverdenen trenger å se akkurat nå, og jeg tror at dess yngre du er dess enklere er det å gjøre den jobben.

Jeg mener en utstilling alltid blir laget for et publikum og ikke for kunstneren som stiller ut. Dermed har jeg kuratert utstillingen med tanke på en gitt mengde mennesker som potensielt kommer og ser arbeidene, ikke for å belønne enkeltmennesker. Utstillingen utfordrer få konvensjoner, og ligger på et rimelig komfortabelt nivå, men er veldig leken, dessuten tror jeg ikke nødvendigvis at gode arbeider er prekære for øyeblikket da verden er alt for prekær i seg selv for tiden. Jeg mener kunsten må trekke seg tilbake litt nå, og insistere på å være et frirom i den situasjonen vi står i nå, og ikke bli svelget fullstendig av kaoset slik fotografiet i stor grad har blitt.
Forhåpentligvis finnes kunstrommet som et tilfluktsrom for fotografiet som ønsker å operere som kunst. Jeg tester ut relevansen av dette i møtet mellom det tredimensjonale og avfotograferingen. Fotografiet er jo per definisjon omtrent alltid en readymade, så lenge et objektiv er involvert. Nå har jeg endte opp med 2/3 kvinner, noe som er uvanlig og helt tilfeldig, men psykologisk veldig spennende.  Ærlighet har vært viktig, kunstnerens ærlighet overfor seg selv og meg som kurator. Jeg ønsket å belønne motet som kreves i det å vise svakhet og sårbarhet.

Er det noen felles interessefelt eller tendenser som utpekte seg i søknadsbunken?
Vi eksisterer i en tid der materialet i seg selv har blitt relativt, ja til og med suspekt. Dette preger studentene, og spesielt da de gode prosjektene. Autensitet er en egenskap som har lyst ut av de sterkeste søknadene og verkene.
Men akkurat nå er det et ambivalent blikk på ting generelt i både fotografiet og kunsten, der det å gjøre noe såkalt prekært ofte framstår suspekt. Arbeidene er defintivt preget av det. De beste arbeidene er de som tør leke, og de som er litt ansvarsløse. Det reflekterer kanskje det konstante behovet i samfunnet vårt akkurat nå for å hele tiden måle, veie og rangere. Det som er så merkelig med kunsten er at det egentlig ikke finnes noen klare parametere. Mange av prosjektene som har vunnet fram er klar over denne relativiteten. Men forholdet mellom subjekt og objekt er gjennomgående, og det er også derfor utstillingen har fått tittelen Sobjekt. Torbjørn Rødland snakket nylig i et intervju om objektiviseringen som skjer av subjektet når subjektet blir avfotografert, men enhver avfotografering av et objekt er også en subjektivisering og innebærer en besjeling.

Prosjektskolen legger vekt på tredimensjonal og romlig kunst mens Oslo Fotokunstskole spesialiserer seg på fotografi, som har en tendens blir presentert på vegg. Vil utstillingen speile en slik kombinasjon av installasjon og fotografi?
Ja. Man kan omtrent si at fotografiene kommer til å fungere som tolkningspeil for objektene. Jeg ønsker å få både publikum og kunstnerne til å forstå at å jobbe tredimensjonalt på mange måter er det samme som å jobbe med fotografi, da begge deler forholder seg til geometri. Generelt har jeg unngått maleri, fordi det er inflasjon i mediet for tiden, noe som går utover de andre mediene, og da spesielt fotografi.

Ved siden av dine egne studier drev du visningsrommene Galuzin Gallery og TAFKAG. Hvor viktig vil du si at det er å være aktiv på utstillingsscenen allerede som student?
Det er veldig viktig, og gir en stor styrke og mot å stille ut allerede som student, men det innebærer også en del problemer. Man kan lett ende opp med å bli for ambisiøs, for responsen man får når man stiller ut utenfor akademia, mens man fremdeles er der kan være avhengighetskapende. Hvis man ikke får testet ut arbeidene sine i et eksternt rom kan diskursen rundt de bli veldig interne, men samtidig skal en del prosjekter beskyttes.

Det er faktisk et par prosjekter som ikke kom med fordi ideen var FOR god i denne sammenhengen, og arbeidene burde foredles i et beskyttet rom under nøye veiledning. Det gjør veldig vondt å ekskludere disse prosjektene, men det er dessverre nødvendig. Jeg har opplevd selv, og har sett medstudenter skrinlegge helt essensielle arbeider og ideer, fordi de møtte for mye motstand når de ble testet i gapestokken som en utstilling kan innebære. Disse arbeidene har fått hard medfart på feil grunnlag, ikke fordi de var dårlige, men fordi de var uferdige. Selv har jeg ikke vist fotografi på ti år på grunn av en slik grunnleggende motstand. De viktigste prosjektene skal man kanskje gjemme litt bort og beskytte, fram til det ikke er noen tvil om at det klarer å stå på helt egne ben.

NÅR: Vernissasje fredag 23.01. kl. 18:00 – 01:00. Åpent lørdag 24.01. og søndag 25.01. 12:00 – 18:00
HVOR: Billdehoggerforeningens Hus, Hekkveien 5 (v/Carl Berner)
MELD DEG PÅ FACEBOOK-EVENT.

UTSTILLERE: Ane Viktoria Meyer Bøhler, Anna Vindedal, Camilla Seidel, Daniel Øverland Blomli, Elisabeth Samstad, Ida Beate Ånonsen, Ingeborg Jørgensen Tysse, Julie Anett Spangebu, Karl Rostad, Marthe Thu, Ole-André Greger Eriksen, Sille Benedicte Espeland, Stian Rørslett, Thyra Dragseth, Tim Høibjerg, Torbjørn Havn.

https://www.facebook.com/events/784806094890599/